Krydder og katedraler: En dag i Goa

Dette er innlegg 14 av totalt 15 i føljetongen India 2017

India 2017

Goa, India, fredag 10. februar 2017

– Se, her kan du smake på litt «nutmeg», sa den kvinnelige guiden som fulgte oss rundt på krydderplantasjen. Grybetrotter rynket betenkt på nesa. Ikke fordi hun ikke ville smake, men fordi hun ikke husket hva nutmeg betyr på norsk. – Eller «muskat» som det heter på norsk, fortsatte guiden ufortrødent helt uten aksent. Grybetrotter så forvirret opp. – Vi har mange norske turister her nemlig, så jeg har lært meg hva alle krydrene heter på norsk, forklarte hun leende. Og fortsatte med å fortelle på engelsk om det ene krydderet etter det andre – ispedd norske krydderord innimellom, med helt feilfri uttale.

Grybetrotter ble møtt med indisk te og nøtter da vi ankom Sahakari Spice Farm. Etter at teen var drukket opp fikk vi tildelt en av guidene som var ansatt på området til å geleide oss rundt i det som var ment å være en mer rullestoltilgjengelig rute enn den vanlige ruta som de andre besøkende ble loset rundt i.

Grybetrotter og Jobetrotter hadde omsider fått lempet seg ut av den behagelige tilværelsen på hotellområdet, og gjennom reiseselskapet vårt Indiareiser hadde vi bestilt en sightseeing tur med privat guide for å se litt mer av Goa enn bare nærområdet vårt Varca. Vi ble hentet av privatsjåfør med innleid bil på hotellet på morgenen og brukte det meste av dagen på å kjøre Goa rundt. Høydepunktet var besøket på krydderplantasjen.

Sahakari krydderplantasje

Som turist på sightseeingtur i Goa, blir du som regel tatt med til en krydderplantasje. Det er mange av dem i Goa, og vi ble tatt med til Sahakari Spice Farm.

På plantasjen ble det produsert all verdens krydder, både krydder vi har hørt om og krydder vi ikke visste eksisterte. Vi ble geleidet rundt av en lokal guide, også her helt for oss selv selvfølgelig.

Selv om det ikke akkurat var supertilgjengelig for rullestoler i området, hadde de prøvd. Vi gikk med vår egen guide utenom de store turistgruppene, på stier (og over hengebroer) som var litt mindre utilgjengelig enn der resten av turiststrømmen gikk.

Etter omvisningen rundt på plantasjen var det lunsj inkludert – selvfølgelig med fantastiske retter tilberedt av lokale krydder og råvarer.

Avslutningsritualet på krydderplantasjen var å få «hellig vann» silt nedover ryggen. Hvorfor husker vi ikke nå dessverre, men det var nok for noe fremtidig hell, lykke og velsignelse. Dessuten er det sikkert sunt.

Da vi kom ut på parkeringsplassen etter besøket på plantasjen, var Grybetrotter nok en gang glad for at vi ikke kjørte selv i India. Her var det et salig kaos av biler, og vi var blitt parkert inne. Heldigvis var det ikke vi som måtte styre med å finne sjåføren av bilen som sperret, slik at vi etter hvert kunne lirke oss ut av den trange parkeringsplassen.

Selv om plantasjen var dagens høydepunkt, var vi innom flere kjente severdigheter både før og etter besøket der. Her er noen av de andre severdighetene:

Det lokale markedet i Panaji

Panaji, eller Panjim som det også kalles, er hovedstaden i delstaten Goa. Mens vårt hotell lå i søvnige Sør-Goa, ligger Panaji i Nord-Goa, og det er visst der det skjer. På vår rundtur rundt i Varca et par dager tidligere hadde vi nemlig stusset over hvor dødt det så ut i området. Blant annet var det svært få «vanlige» hoteller (hvis vi ser bort fra de digre luksusresortene) eller lokale restauranter i nærheten. Hvor var hippiene og backpackerne vi trodde svirret rundt i Goa? Svaret fikk vi altså bekreftet av guiden på denne turen. Alt liv og røre skjer i Nord-Goa, inkludert både hippiefester og backpacking. Vi hadde med andre ord innlosjert oss blant pensjonistene i sør. Uten at det hadde plaget oss nevneverdig hittil.

Det lokale markedet i Panaji var populært. Vi kjørte sakte forbi for å observere, men hadde masse på programmet, i tillegg til at det hele så folksomt og utilgjengelig ut. Så vi gikk ikke ut av bilen denne gangen.

Nord- og Sør-Goa skilles av en elv, og her kjører vi over den.

På elva langs elvepromenaden i Panaji var det opptil flere store båter lina opp. Båtene, som så ut som helt vanlig «norske» danskebåter, gikk imdlertid ikke til Danmark. De gikk egentlig ingensteder, men lå bare og duppet på vannet. De fungerte nemlig som flytende casinoer. Det er ikke lov med gambling på land i Goa, og dermed må den glade gambler bevege seg ut til de flytende casinoene isteden. Båten nederst til høyre på bildet var en vanlig rutebåt som fraktet passasjerer.

Fountainhas i Panaji

Et stykke inn i byen ble vi sluppet av for en rundtur rundt i det som for Grybetrotter fremsto som en liten oase av gamle, historiske, portugisiske bygninger. Kvartalet heter Fountainhas, og her var det faktisk mulig å trille med rullestol uten for mye bry.

Vi suser forbi en ærverdig offentlig bygning fra den portugisiske kolonitiden på vår vei rundt i Panaji.

Our Lady of the Immaculate Conception-kirka

Kirken med det lange navnet er en kjent kirke fra 1541 som ligger i Panaji. Vi nøyde oss med å kjøre forbi og ta bilder av den, der den rager over plassen nedenfor.

Gamle Goa – Byen som ble flyttet

Sentrum av Panaji, som vi nå hadde sett, lå opprinnelig et annet sted. Fram til 1800-tallet lå sentrum i det som nå kalles Old Goa. Grunnet sykdom og utbrudd av pest ble imidlertid hele sentrum flyttet fra Old Goa til Panaji på 1800-tallet. Tilbake i Old Goa ligger nå kun de gamle historiske kirkene. Hit ble vi kjørt da vi hadde sett det vi var blitt programmert til i Panaji.

Vi passerer Viceroy’s Arch – porten inn til Gamle Goa. På toppen av porten er en statue av den portugisiske oppdagelsesreisende Vasco da Gama. Guiden pratet mye om denne porten, men ingen av oss husker noe av det nå.

Se Cathedral

Se Cathedral var en av mange kirker vi hastet innom under besøket i Old Goa. Grybetrotter var mest fascinert over flere skoliose-pregede trær som hang rundt på plassen. For ikke å snakke om alle de selfie-glade turistene inne i kirken (som på bildet nederst til venstre).

Basilica of Bom Jesus

Ved siden av Se Cathedral ligger en av de eldste kirkene i Goa, nemlig Basilica of Bom Jesus.

Kirken er relativt kjent for å huse den døde kroppen til en mann ved navn St. Francis Xavier, som levde og døde på 1500-tallet. Det spesielle med kroppen er at den visstnok skal være nesten helt intakt og visstnok har råtnet minimalt etter å ha vært død siden 1552. Vi kunne skimte og avfotografere det visstnok mirakuløse kadaveret gjennom vinduene i sakristiet på rekkverket. Hvert tiende år holdes det visst også en offentlig visning av kroppen, som tiltrekker seg enda flere turister enn det som allerede kommer i årene mellom. Siste gang det var offentlig visning var i 2014.

Shantadurga Tempel

Portugiserne var i Goa av eneste grunn: Pepper. Om noen ber deg dra dit pepperen gror, er det nok Goa du aller helst bør dra til. I dag dyrkes det pepper mange andre steder, men det er faktisk her pepperen opprinnelig kommer fra.

Siden portugiserne ikke brydde seg særlig mer om lokalbefolkningen, enn det de måtte for å bli styrtrike på pepper, er det bare langs kysten lokalbefolkningen er katolikker. Drar man et par kilometer inn fra kysten, er de fleste landsbyene dominert av hinduer. Statuer av jomfru Maria byttes ut med Guder mindre kjent for oss, og kirkene byttes ut med templer.

Ingen sightseeing er komplett uten et tempelbesøk. Siste post på dagens program var et besøk i Shanta Durga Temple, dedikert til den mest populære gudinnen i Goa, nemlig Shantaduga.

Tempelområdet er bygget opp på 1700-tallet, men er opprinnelig eldre. Det måtte imidlertid gjenoppbygges etter at portugiserne ødela de originale bygningene i 1566.

Grybetrotter og Jobetrotter foran det ruvende lampetårnet (Majestic Deepa Stambha) i tempelområdet.

Også på Shanta Durga-tempelet var kuene hellige, og her lå det like godt ei ku og koste seg i skyggen utenfor et av templene.

Tilbake på start

Etter en lang dag på sightseeing var det godt å kunne ta seg en varm kveldsdukkert i bassenget, for deretter å bestille en bedre sjokoladekake på rom-service. Verden vår var ikke akkurat hard, selv om luksuslivet nå nærmet seg slutten. Det var kun et døgn til hjemreise, og indiske flyplasser er verdt et blogginnlegg for seg selv. Hvordan hjemreisen forløp kan du lese om når vi avslutter historien om vårt Indiaeventyr i neste blogginnlegg.