Ett buddhisttempel, to museer og en drosjesjåfør som oppdaget gleden ved GPS for første gang

Ho Chi Minh City, 26. november 2014

Da Grybetrotter hadde spurt husverten vår Bash om det finnes noen bra restauranter rett ved leiligheten vår, hadde han blant annet anbefalt en vegetarrestaurant som ligger i et buddhisttempel ved siden av leiligheten. Denne dagen ville vi besøke templet. For første gang denne ferien klarte vi å komme oss ut før lunsjtider (det vil si før kl 12). Det tok ca ti minutter å gå bort til templet. 

Da vi kom ut av restauranten kjente vi de første av dagens regndråper. Vi rakk imidlertid tilbake til leiligheten, men ikke så mye lenger før det fosset ned. Noe som medførte at vi valgte å vente en times tid før vi tok drosje inn til sentrum. Regnet stoppet jo som vanlig etter en time.

 

I sentrum ba vi om å bli satt av ved krigsforbrytermuseet. Vi ble satt av ved Gjenforeningspalasset. Det var bare to kvartaler unna krigsforbrytermuseet, så vi vandret avgårde dit. Vi ville utforske litt mer om Vietnamkrigen nemlig. Utenfor museet var det blant annet utstilt flere krigsfly og jagerfly, og dermed mente vi automatisk at det var naturlig at det handlet om krig.

Hadde Grybetrotter sett litt nærmere i guideboka si, ville hun imidlertid sett at det under illustrasjonsbildet i boka sto at museet ikke var krigsforbrytermuseet.

Etter å ha betalt våre 5 kroner i inngangsbillett (Grybetrotter kom gratis inn med rullestolen sin, etter som museet stort sett besto av trapper) og registrert at åpningstidene var noen andre enn de som sto i guideboka, gikk vi inn og oppdaget at dette var bymuseet. Museet tok for seg historien om hvordan byen har utviklet seg. Det var utstilt mange bilder og kart over byen. Museet handlet også om kulturutviklingen i byen, og hadde til og med en egen bryllupsutstilling.

Det tok oss ca et kvarter å suse gjennom utstillingene i første etasje. Resten av utstillingen foregikk i andre etasjer, men med lange trapper opp og et museum vi egentlig ikke hadde tenkt å gå på, droppet vi resten og satte kursen mot Gjenforeningspalasset isteden.

For å komme inn i Gjenforeningspalasset måtte du betale dobbel pris av billetten til bymuseet, det vil si hele 10 kroner pr. billett.

Gjenforeningspalasset har fått navnet sitt etter at den daværende presidenten i Sør-Vietnam Nguyễn Văn Thiệu i 1975 overga seg til kommunistene, og Nord- og Sør-Vietnam ble gjenforent. Riktignok heter det «The Independence Palace» på engelsk, men betydningen er nok den samme. Grybetrotter syntes at palaasset var adskillig mer interessant enn bymuseet.  Her kunne vi boltre oss fra rom til rom gjennom tre etasjer.

I tillegg var det mye informasjon om Vietnamkrigen, og gjennomgangstonen var uten forbehold nøytral og forsonende. Både Grybetrotter og Jobetrotter var imponert over at ikke vietnameserne hadde prøvd å svartmale fienden (det vil si USA) i det hele tatt.

I presidentens private stue var det både egen bar og spilllebord.

 

Etter at vi hadde gått gjennom alle rommene, gikk vi tur i hagen.

Vi avsluttet turen til Gjenforeningsplassen med å se på de fine naturbildene fra ulike steder i Vietnam, som var utstilt foran palasset.

Og med det følte vi at vi hadde fått tre museer i ett – nemlig palasset, krigsflyene og kunstutstillingen.

Fra Gjenforeningspalasset gikk vi avgårde mot Backpackerdistriktet. Igjen fikk vi stifte bekjentskap med den kaotiske bytrafikken – denne videosnutten fra en av rundkjøringene i byen rett før vi skulle krysse veien der:

Det var ikke bare trafikken vi måtte forsere for å komme oss til Backpackerdistriktet. Vi skulle også gjennom en park på vei dit. Parken i seg selv var kjempekoselig, og aktivitetsnivået var høyt. Her møttes folk for å trene og leke etter arbeidstid. Problemet var bare at det var totalt umulig å komme inn i parken med rullestol. Absolutt alle fortauskanter var stengt med en veldig lav bom – antakeligvis for å stenge ute mopedene. I samme slengen stengte de også ute rullestoler. Med mindre du har med noen som orker å løfte. Og Jobetrotter orket. Så vi kom oss både inn og ut. Men Grybetrotter var ikke veldig imponert over systemet. Dog skal det sies at parken var et av de få stedene i Ho Chi Minh-byen som var nesten helt mopedfri!

 

Og så – endelig. Etter å ha blitt båret ut av parken åpenbarte distriktet seg. Og inn gikk vi. Rett inn i byens hittil smaleste gate.

Etter middag var Grybetrotter ferdig med bylivet for den dagen. Hun lengtet tilbake til bassenget sitt og med tropevarme også på kvelden, ville vi ha et kveldsbad. Vi fant en drosje, og Jobetrotter gjorde som han pleier, nemlig viste drojsesjåføren hvor vi skulle på GPS-kartet sitt på mobilen. Underveis på turen var drosjesjåføren litt usikker på hvor vi var, og Jobetrotter dro fram GPS-en igjen. Han pekte på den blå pila og deretter på sjåføren for å signalisere at den blå pila faktisk var der sjåføren var. Dette utløste den største jubellatteren vi har hørt noen gang, og resten av turen foregikk til utallige latterbrøl fra sjåføren. Det var tydeligvis første gang han var blitt introdusert for en GPS, og det var helt tydelig en duppeditt han digga.

Series Navigation

<< Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 3Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 5 >>