Cape Town, nyttårsaften 2013

– Five, four….  En stemme telte ned. Three….Vi ventet i spenning der vi sto og trippet mens vi så ut mot Waterfront. Foran oss satt et par jenter med en fantastisk kremutsikt uten noen mennesker foran seg. Vi pratet høylydt om hvordan vi trodde de hadde klart å kapre til deg DEN plassen. Two…Keep it coming. Vi var klare for å juble det nye året inn. Ville fyrverkeriet på Waterfront slå fjorårets spektakulære show på Copacabana? One……

Men la oss først starte med begynnelsen av dagen…

Riktignok sto vi opp seint. Grybetrotter fikk endelig lagt ut det første blogginnlegget fra turen. Deretter sjekket hun kontoen sin for å se om hun hadde fått igjen sine 50 940 rand fra Protea Hotel Victoria Junction som lovet. Og joda, de var innbetalt til Grybetrotters kredittkort de. Dessverre var kursen på rand gått ned de siste dagene, slik at randene var blitt 593 kroner mindre verdt enn da de ble stjålet. Dermed sendte Grybetrotter umiddelbart en ny mail til booking.com og Victoria Hotel og ba en av dem (samme hvem) vennligst betale mellomlegget tilbake også. Senere på kvelden fikk hun svar tilbake om at booking.com hadde satt en saksbehandler på saken, og at de ville svare innen 7 dager.

Det var med andre ord kun 12 timer igjen til midnatt før vi endelig fikk samlet oss til å gå ut. Da sto Warrenguide, Ingridtrotter og Oliviertrotter klare med bilen som skulle ta oss til District Six Museum.

Museet er laget til minne om hvordan apartheidregimet i Sør-Afrika tvangsflyttet og rev husene til alle som ikke var hvite fra hjemmene sine i bydelen Sixth District  på 1960-tallet.

District Six var en bydel som lå nære sentrum og havnen (begge deler i gangavstand) og rett under Table Mountain. Den var hovedsaklig bebodd av fargede (apartheid-regimets navn på de som hverken ble klassifisert som hvite eller svarte) innbyggere, men hadde også noen svarte, og noen få hvite innbyggere. Beliggenheten var attraktiv, og bydelen yret av liv. Og dermed syntes apartheid-regimet den passet best for hvite.

Med begrunnelse i slumdannelse, kriminalitet, umoral, og raseatskillelse (for å unngå konflikter), ble området i 1966 erklært som et «hvitt» område. I 1968 startet de første tvangsutflyttingene og rivningene. Innbyggerne ble flyttet til Cape Flats, ca 25 km unna. I 1982 var de ferdige med tvangsflyttingene, og alt unntatt religiøse bygninger var revet. Noen få nybygg var satt opp, bl.a et universitet og en politistasjon.

Imidlertid gikk ikke alt etter planen. Pga massive protester, hovedsaklig fra den lokale «Hands off District Six Comittee» (men også pga internasjonalt press), ble aldri området gjenoppbygget. Det vil det neppe heller bli med det første. Skjønt noen boliger er satt opp igjen, som erstatning til enkelte av de gjenlevende som ble tvangsflyttet. Også her har ovennevnte komitté spilt en viktig rolle.

Historien er med andre ord kjempeinteressant, og fortjener sitt eget museum. Desverre var museet uoversiktlig, og egentlig bedre tilpasset de spesielt interesserte, enn for turister. Men det viste hvordan mange av den svarte befolkningen var blitt behandlet. Og var verdt besøket likevel.

Etter besøket i det sjette distrikt, ble Jobetrotter og Grybetrotter fraktet tilbake til hotellet der vi tilbrakte resten av ettermiddagen ved bassenget og ladet opp til kveldens feiring.

Reisefølget hadde avtalt å møtes for avgang ned til V&A Waterfront kl 19.30.

Ingunntrotter hadde imidlertid lest at det skulle være fyrverkeri kl 19, og fremskyndet møtet vårt. Kl 18.45 møttes vi forventningsfulle til første rakettshow foran pariserhjulet ved Waterfront.

Da vi var ankommet og oppdaget at sola fortsatt stekte hett og lyste opp sommerhimmelen, tok det ikke lang tid før vi skjønte at det nok var litt tidlig med fyrverkeri kl 19 likvel. Ingunntrotter skjønte at hun hadde blingsa, og at fyrverkeriet nok skulle være kl 21. Jaja, pytt sann. Det er alltid godt med en drink før drinkene, tenkte vi, og returnerte tilbake til hotellet for akkurat det i baren.

Deretter fortsatte feiringen. Vi hadde bestilt bord (og forhåndsbetalt trodde vi) på Restaurant Karibu samtidig med at vi spiste der etter besøket på Robben Island første juledag.

Grybetrotter og Jobetrotter fant imidlertid ikke kvitteringen vår, og var ikke blitt trukket for beløpet på kontoen. Grybetrotter var derfor litt nervøs for at vi ikke ville få komme inn likevel. Noe som var unødvendig. Det var ingen som etterspurte noen kvittering da vi kom, og fornøyd satte vi oss ved bordet som var reservert.

Opplevelsen kan beskrives som mildt sagt blandet og kan oppsummeres slik:

1. Inkludert i prisen var Karibus 8-retters nyttårsmeny.

2. Inkludert i prisen var imidlertid ingen annen drikke enn sprudlevin blandet med appelsinjuice (på menyen kalt Champagne cocktail) og dessertvin.

Kelnerne var ikke sene med å tilby oss den dyreste vinen de hadde på menyen. Ingunntrotter rynket på nesa. Dette var et dårlig tegn. Vi var da virkelig ikke blitt SÅ fulle at kelnerne behøvde å lure på oss det dyreste de hadde enda?

3. Deretter fulgte to forretter, hovedrett og dessert på løpende bånd – bokstavelig talt. Kelnerne kunne ikke servere eller rydde fort nok av bordet:

4. Sånn ca ett kvarter før midnatt kom kelnerne med vinregningen. Jaja, tenkte vi – det er sikkert greit for dem å få betaling før alle stikker. Vi hadde imidlertid ikke tenkt å stikke. Vi hadde jo reservert bordet frem til kl 2. De samme planene hadde, som vi siden fikk oppleve, imidlertid ikke restauranten.

5. Vi gikk ut for å oppleve fyrverkiet. Da vi kom tilbake etter å ha jublet 2014 inn, var alt ryddet bort. Kelnerne hadde tatt vare på vinflaskene, men evt innhold i glassene var tømt ut. Vi sa at nå var det klart for vår siste rett på menyen: Ostetallerkenen. De nå litt smågretne og antagelig litt trøtte kelnerne brakte den til oss, uten å gjøre antydning til å vise at de gjorde det med glede…

6. Grybetrotter var nå så mett at hun like gjerne sovna (Ja, for det er jo METT man er når man sovner…)

7. Etter ostetallerknen var opprydningen i full gang. Jaja, men vi hadde fortsatt ingen planer om å gå vi, og bestilte en flaske vin til. Vinen kom – og vinen ble borte igjen. Og det var ikke fordi den ble drukket opp. Med en gang noen snudde seg og så bort, var kelnerne der og ryddet opp. Litt rødvin helte de også utover Jobetrotters bukse, som nå var altfor full til å bry seg. Flere flasker vin ble bestilt – uten å drikkes opp.

Vi var med andre ord ikke imponert over servicen på Restaurant Karibu denne kvelden. Heldigvis er ikke vin i Sør-Afrika spesielt dyrt, så feriebudsjettet vårt overlevde det hele. Og buksa vaska vi under springen på hotellet og tørka på terassen. Den var like fin!

Og hva skjedde med fyrverkeriet?

«Five, four, three, two…» Keep it coming. Vi var klare for å juble det nye året inn. Ville fyrverkeriet på Waterfront slå fjorårets spektakulære show på Copacabana? «One…HAPPY NEW YEAR!!

Noen jublet – vi ønsket hverandre godt nyttår, spratt nok en champagne og så opp… Og der på himmelen fikk vi øye på:

Med andre ord – det er fortsatt nyttårsrakettene fra Copacabana som leder i kampen om: «Hvor finner du verdens beste nyttårsfeiring?»

Series Navigation

<< Where’s the ticket?Da Jobetrotter ble bura inne med haien >>